1 år etter 

Det er ikke ofte jeg skriver her, men tenkte allikevel jeg kunne ha en liten update 🙂

I skrivende stund, så sitter jeg på bussen, på vei til Modum bad 🙂 det er helt sprøtt å tenke på at det er 1 år siden jeg var der. Herregud å fort det har gått, og også sååå masse som har skjedd. Absolutt i positiv retning 🙂 så fordet om jeg fortsatt kan ha det rimelig tøft til tider, så går det mye bedre enn for 1 år siden. 

I forhold til pakkingen til denne turen, så ser der ut som om jeg har pakket for 3 mnd 🙈 hihi.. Jeg begynte å pakke i går, hodet mitt var litt sånn kaos, og det blir fort det om det er 1000 ting jeg har planlagt å gjøre før jeg skal dra. Det ender liksom opp med at jeg blir stående å se på det, uten å vite hvor jeg skal begynne.. Huff 😛 men så fort klokken er bikket over midnatt, først DA blir jeg skikkelig effektiv 😀 heh, bedre sent enn aldri? 😛 oppvask ble tatt, dusj, do og vask ble godt vasket, pakkingen ble gjort. Vasket alt av klær og håndklær, så nå ser det ganske fint ut til jeg kommer hjem igjen 🙂

Men over til oppholdet igjen 🙂

Jeg gleder meg så til å se mange av de igjen og gi dem en god klem 🙂 både pasienter og de som jobber der 🙂

Jeg ble forresten oppringt av GE, (som var min kontakt når jeg var der) på fredag.. De hadde prøvd å ringe meg noen ganger.. Heh, altså pga nr, så trodde jeg det var telefonselgere jeg 🙈  så jeg hadde ikke ringt opp igjen. Men på fredagen, sånn ca i halvsøvne, så kunne jeg se at noen hadde ringt, og da ringte jeg opp igjen.. Jeg synes disse telefonselgerne ringte ganske ofte.. Haha 😂

Når jeg hørte stemmen til GE, så ble jeg så forvirret… Jeg satt på sengen i halvsøvne og sa «hæ?» Og skjønte ingenting.. Jeg hadde jo ikke forberedt meg på det! 😂

Jeg skjønte heldigvis etterhvert at det var de fra Modum 🙂

De var så koselig å høre fra dem igjen 😊

Nå sitter jeg på toget forresten 😂 sitter å spiller kort med en fyr jeg kom i prat med ☺️

Ønsker dere alle en fin uke ❤️
Peace out ✌️

liten update :)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Det var meningen at jeg skulle gjøre det. Men, jeg klarte det ikke. Vet ikke hvordan det blir videre, jeg får se hvordan det går.

Men, på 1 år, så har det skjedd MYE 🙂 fordet om ting fortsatt er vanskelig, så kjenner jeg at det går fremover 🙂

Jeg var på Modum bad på traume 1 fra slutten av oktober 14 til slutten av januar 15 i år 🙂 veldig bra opphold og anbefales. Fikk god hjelp der. Tiden etter oppholdet har vært beintøft, noe jeg har skjønt er vanlig. Men nå, kjenner jeg det går oppover 🙂

Dette var min lille oppdatering 😉

Peace out ✌️

Jeg vil leve <3

For min del, så har det aldri handlet om å ville dø. Det har handlet mer om å ikke skjønne hvordan jeg skal klare å leve.

Jeg ønsker å leve, jeg har alltid ønsket det, men når mørket kommer og drar deg med ned, så blir det vanskelig, for plutselig så ser man ikke lyset lenger, man ser KUN 1 utvei, men friske meg er inni meg et sted, så når det blir så mørkt, så mørkt at jeg føler jeg ikke har kontroll lenger, så søker jeg hjelp! Jeg både må og VIL det. Jeg har så utrolig mange som betyr så mye for meg ❤
Og jeg har planer, planer for fremtiden. Så når alt det destruktive tar tak, og alt gjør vondt. Så prøver jeg å få den bort, fordi jeg har ikke tid til å dø, jeg har altfor mye å gjøre. Jeg vil ikke miste fremtiden min. Jeg VIL være her!

Jeg vil det!

Det har vært vanskelig.

Jeg skal være ærlig å si at det har vært veldig vanskelig i det siste. Jeg har satt ALT på vent, det måtte jeg bare, fordi jeg møtte veggen. Jeg mistet plutselig alt av håp og det var helt mørkt.

Jeg valgte å søke hjelp, jeg ringte noen jeg kjenner godt, og de ringte legevakten, og noen timer senere, så var jeg innlagt.

Jeg er ute igjen nå, var der i 17 dager totalt, med perm. Bare ordet innleggelse var jeg redd for. Så å ringe legevakten selv. det turte jeg ikke. Men dem jeg ringte skjønte at det var det som måtte til. Jeg har vært innlagt før, men ikke sånn. Kun på østmarka, men ikke i nærområdet på en akutt avdeling. Det er ikke så skremmende som det høres ut egentlig. De dagene jeg var der, dem trengte jeg, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg fikk 2 hovedkontakter jeg likte godt og stolte på, og dem forsto meg. Forståelse er viktig.

Det er ca 1 uke siden jeg ble skrevet ut, og det går bedre, det gjør det, men allikevel, mye opp og ned. Heldigvis har jeg andre gode hjelpere der ute, som jeg kan prate med når ting blir for tøft. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Alle trenger noen, og det er helt greit. For ca 10 år siden, så tenkte jeg at jeg skulle klare ALT helt selv. Jeg skulle ikke ha hjelp av noen. Heldigvis har jeg lært dette med at det er ikke meningen at man skal klare alt alene.

Jeg skrev for en stund siden at jeg skulle skrive ang de tre dagene på østmarka =) Jeg fikk en ny psykolog der, som jeg er veldig fornøyd med =) Jeg laget mat, grunnet min bakteriefobi i fht kjøttdeig. dette gikk greit, fordi om det kan føles ganske kleint at noen skal stå å se på at en lager mat 😛 hehe. Men det ble heldigvis ikke det, jeg følte vi hadde god kjemi.Jeg traff sykepleier E igjen, (hun er en av mine primærkontakter når jeg er der) Det var godt å se henne igjen =) Hun var den eneste jeg klarte å betro meg til under hovedoppholdet der. Hun har et hjerte av gull og er en utrolig nydelig person, så hun ble jeg rett og slett glad i og stoler veldig på. Hun forsto meg og leste meg veldig lett når jeg var der.

Jeg traff også flere av de vennene jeg fikk, når jeg var der på hovedoppholdet, det var så utrolig godt å se dem igjen =) Kjempe flotte og nydelige personer alle sammen. Man blir jo godt kjent når man omtrent går på hverandre hver dag i 3 uker 😛 Så fordet om de fleste bor langt unna meg, så anser jeg de fortsatt som gode venner. Noen av dem betyr mye for meg =) Jeg har 1 opphold på 3 dager før jeg er ferdig der, i hvertfall for denne gang. Det oppholdet blir på høsten en gang.

 

Sånn =) Da fikk jeg forklart litt av hvordan ting har vært og slikt. Så, det er fortsatt liv i meg =) Jeg skal prøve å bruke dagene på å slikke sol, lese bøker og være med venner, sånn at jeg holder destruktive tanker unna. Det er ikke alltid like lett, men jeg gjør det. Blir det vanskelig, så holder jeg ut til det går over. Blir det for mye, så søker jeg hjelp. Så, det ordner seg. Nå skal jeg se på orange is the new black, sesong 1, (igjen 😛 har sett den, men husker ikke hva som skjedde) wå jeg ser det igjen for å lade opp til sesong 2 som kommer 6 juni =) yey =) noen som har sett det?

 

Håper alt er bra med alle der ute =)

Varme klemmer fra meg =)

Oppdateringer kommer :)

Beklager for lite oppdateringer for tiden.
Har hatt det litt tøft, og da er det vanskelig å få gjort mer enn det nødvendige. Men jeg har planer for hva jeg skal skrive om og slikt 🙂

Jeg har planlagt å skrive litt om hvordan de 3 dagene gikk på østmarka, (i nærmeste fremtid) også hadde jeg også besøk av psykologen min i dag, hvor vi jobbet med OCD’n. Det var skummelt, fordi jeg har aldri gjort så mange og ekle eksponeringer på en gang og i tillegg klart det 🙂 *stolt* 🙂
Jeg kan ikke huske sist jeg var så takknemlig for å få vaske hendene mine 😛 Hihi.

Ja, så oppdateringer kommer 🙂
I promise 😀
Skal også få skrevet noe om de andre sidene jeg opprettet, ang angst, OCD, PTSD.

See ya all soon 😉

Tudeluu 😉

På vei til østmarka :)

I skrivende stund så sitter jeg på flyet på vei til Trondheim, for oppfølgingsopphold i 3 dager på østmarka.
Det skal bli greit å få litt input og motivasjon, det er klart at det er lett å miste den, om man har det litt vanskelig.
Jeg gleder meg veldig til å se noen av menneskene igjen ❤
Og mest av alt, å gi dem en god klem 🙂 ❤

Jeg sto opp kl.4 i dag 🙂 jepp, det gjorde jeg 🙂

Som regel har jeg store vanskeligheter med å stå opp, men det er noe med det å reise, at jeg våkner opp med et smil etter 3 timer med søvn 😛

Til nå, kl er 07.10, så har jeg fått konstatert at det er vanskelig å forme ord og stedsansen ikke fungerer før kl.6 om morgenen 😛
Og også at det er ikke ALLTID at de sier over høyttalern på toget hvilket stopp vi er på 😛 (jeg så skiltet i sidesynet på toget, mens jeg fylte ut utredningsskjemaet som skulle vært fylt ut i går :P) litt småstressa fikk jeg dratt ned bagasjen fra hylla, som endte opp rett i fjeset mitt 😛 også fått konstatert at buss sjåføren som kjørte bort til Torp var en superkoselig mann 🙂 og at å
Søle kaffe og banne midt på flyplassen, gjør at folk ler, inkludert meg selv:P (jeg er klønete) ooooog at magen min IKKE likte kaffen jeg drakk, så jah ;P
Og forresten, når dødsangsten trekker seg tilbake, så elsker jeg å fly 🙂 over skyene er himmelen alltid blå 😀 (så lenge det er dag ;P)

Legger til noen bilder fra flyturen 🙂

Oppdatering ang OCD, og de andre temaene kommer etterhvert 🙂

Ha en fin dag alle sammen 🙂

20140409-081449.jpg

20140409-081602.jpg

Haha, fikk sola i ansiktet serru 😛

Å bryte stillheten! Det ER mange som sliter.

Det er mange som sliter, og jeg vil være med på å bryte stillheten.

Det har vært revolusjonerende innen psykisk helse de siste årene, det har vært mer fokus på psykisk helse, noe som er bra. Fortsatt er det mye tabu rundt det, jeg vil være med på å bryte denne stillheten ang dette å slite psykisk. Det er egentlig ikke skummelt eller rart, sånn som mange forestiller seg.

ALLE mennesker har en psykisk helse, ALLE. Hvor godt utrustet en er til å takle ting som kommer, er derimot forskjellig. Ikke fordi noen er svakere enn andre, men rett og slett fordi vi har forskjellige historier, forskjellig oppvekst og forskjellige måter å takle ting på.

Jeg har også en historie, jeg begynte for alvor å slite når jeg var rundt 15-16 år. Hva jeg begynte å slite med, det vil jeg komme tilbake til i et annet innlegg. Jeg var derimot livredd, for å få hjelp. Min mamma så at jeg slet, og spurte meg gang på gang om jeg ikke kunne oppsøke hjelp. Jeg brånektet!!  INGEN skulle få lov til å diagnosere meg med noe som helst! IKKE FAEN, det var det jeg tenkte! Jeg så nemlig for meg tvangstrøye og et liv på psyk, hvis noen fikk vite hva som foregikk på innsiden av hodet mitt.

Jeg har startet denne bloggen, for å vise mennesker, at de ikke er alene. Jeg har slitt mye de 10 siste årene. Både frykt for hva psykologene og andre mennesker ville tro om meg og også stoltheten min, var det som gjorde at det tok så lang tid før jeg søkte hjelp. Jeg skulle nemlig klare det selv! Det var ordene fra en klok dame som åpnet opp bevisstheten min litt, som gjorde det lettere å få hjelp, ordene lød: «Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.»

Hadde jeg visst da, det jeg vet nå, så hadde jeg nok søkt hjelp mye tidligere.

 

Fortsettelse følger….

Jente på 25 år om psykisk helse, håp og veien til å bli helt frisk